Dikt

På tross av alt jeg var, lot du meg hvile i ditt fang

Du strøk meg over kinnet

Om jeg maktet mot, ville du blitt min siste sang

Du lot alt forsvinne

Jeg lot deg bli et minne

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Om jeg hadde sagt noe, 

Hva ville du ha svart?

Om jeg kledde meg i Adams drakt, 

Og gjorde alt klart?

Noen vil kanskje se meg som en

Mann med stor bravur 

Men alt jeg vet, er kjærlighet – 

Hun er jo, akk, for lur

Hun gjør meg til en svale

En dikter uten ord

Der blir jeg mann av Gud med dem

Som håper og tror

Jeg viste meg med øynene

Jeg tror nok du forstod:

Jeg mente hvert ord jeg sa

Med klemmen før du dro

Så fløy du over havet

Den siste sommerkveld

Til varme strøk og lykkejakt

I søk etter deg selv

Kanskje ses vi snart igjen, vi to

En vårdag i april?

Du møter meg med minnene

Du møter meg med smil

Om ikke Mørketiden tar meg

Og Satan setter kryss

Vil jeg svalestupe inntil deg

Og du skal få et kyss!

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

I alle år forkynnet jeg om at

Troskap var en dyd

Tross Kåtskap og Kjærlighet, og 

Guds Viljes Skadefryd

Plutselig så var hun der

Det vakreste jeg hadde sett!

Hun smilte blygt, men tydelig

Malt i fristelsespalett

Det eneste ved henne

En Bibelvoktet bro

Et usselt Intet mellom oss:

En ring på hennes klo

Vi elsket gjennom natten

Slik bare Synden kan

Jeg fant og krenket Skatten

Til en fremmed mann

Så lå jeg der alene

I sengen neste kveld 

Hennes duft av lakenet: 

Det luktet sårt farvel

Ekteskapet fanget henne

I frykt for nye dikt

Den samme frykten drepte meg

Den ble mitt endelikt

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Kattuglen synger sin nokturne vise

Hun venter også i kveld

Jeg nynner forsiktig om halv og hel

Ensom, i månelyset

Kattuglen synger om tapt tid

Hun savner en makes vink

Jeg nynner bestemt om halt og hink

Ensom, i hjertestrid

Kattuglen synger over gran og tu

Må hun lete enda en natt?
Jeg nynner nervøst i tankekratt: 

Ensom eller med en som du?

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Ég hef siglt í gegnum storma 

Ég kem sem skáld og gestur 

Ef veður og guðir vilja

Mér verður tekið sem Íslendingur

Ég kem með ástarsöng

Ég er skáld frá Noregi

Ég er að leita að stelpu

Við munum búa til heimsveldi

Ertu að koma til Noregs

Ég mun gera þig að drottningu

Fylgdu skáldinu frá Noregi

Að eilífu, ég og þú

Heimurinn verður þinn, 

og þú, frú mín

Skrevet i forbindelse med en tur til Island høsten 2025.

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Hva betyr det om jeg er 

livredd for å savne deg?

Må jeg knytte meg, og holde deg fast?

Hva betyr det om jeg er livredd for å glemme deg, 

og livredd for å bare bli til last?

“Nei, livredd er jeg slett ikke; 

jeg er en tapper, ekte mann!”

Så livredd for å elske

at jeg deg må forlate 

slik bare en Livredd kan

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Vi bygger bål mot himmelen

“Se, det strekker seg mot Gud!”

Bålskreddernes finnerlønn er 

Sankt Hans' Gyldne skrud

Så tennes vi og flammene

Vi males med glødende hud

Bålet bringer meldingen, det er 

Sankt Hans' kjærleiksbud!

Men så…

“Han danser ikke, han er et lik!”

“Han må straffes for sitt Hansesvik!”

Nei, Dikteren, han vet det vel

“Neste år – la Henne bli min kveld!”

“Jeg finner ingen å danse med!”, 

synger Dikteren, akk – så svak!

Straffen maler morgentimene, i 

Sankt Hans-vemodsettersmak

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Vi traff hinanden i Snøfnuggslav

uten forventning og uten krav: 

Ja, uten en tråd var vi snarlig ikledd

Vi slukte hinandens lemmer og ledd!

Du er mitt Bål – jeg er ditt Pledd: 

Vår Lyst for hinanden er Hav!

Vi kastet hinanden i Trolldomstrav

uten hemning og uten kav: 

Ja, med saft og slurp og slikk og pisk

Vi nød hinandens Lyst så Grisk!

Du Min Forførerinde – Jeg Din Bisk

 “Hvor ble disse vårdager av?”

“Nei!”

Du lyder så yndig

Jeg griper deg myndig – 

i forening, så kyndig:

Dine bryst og min Gjeterstav.

╤╤╤╤╤╤╤╤╤

Thorgrim vandret rundt i skogen

uten uro, uten fe 

Vandrestav og börse,

var alt han hadde med

Han hadde lenge lengtet

At noe skulle skje

En vakker ungmö, mest av alt, 

Aa ha til kjæreste

Thorgrim flyktet fra en pike, 

Hun hadde gitt ham “Nei”

Piken fikk et hardt adjø,

Han var saa trist og lei

Hun var jo, akk, for ung for ham 

Og alt for skjönn og snill

Thorgrim var et udyr,

Saa alt for stygg og vill

Forelskelsen tok ham,

Han ble fylt av sort magi

Avvisningen var så kald, 

Den ble hans poesi:

Hjertet hans var blitt til sten

Ved solens sterke skinn

Et dragevoktet hjerteberg

Der ingen slipper inn

Etter flere timers vandring

Var kvelden mörk og sen 

Thorgrim gjorde baal 

Og hvilte paa en sten 

Kaffitaaren varmet, men 

Stivnet braatt av brudd:

Et grankvistknekk fra like ved,

Hörtes som et skudd:

Thorgrim grep börsen,

Og skjöt i ren refleks

Det maatte være Fanden selv, 

Troll eller Heks

Han löp for aa se

Hva som krenket Skogens Ro:

Bak granen laa den vesle piken

Og badet i eget blod

Piken angret ved sitt nei,

Hun var kommet dit til ham

Naa laa hun dödens stille

Lik et slakterklart lam 

Thorgrim tok frem kniven

Og skrek og skar og led

Han maatte dele liket

Og grave henne ned

Han skuet bort i baalet 

Det fristet med sin glöd

Thorgrim hadde hört hva menn

Kunne bli i nöd

Så dro han kjøttet med seg

Til flammen i et slit

Han tok hver del av piken 

og spiddet bit for bit

Thorgrim förte spyd mot ild

og stekte det en stund

Med pikekyss mot leppene

Forsvant hun i hans munn

Besinnelsen forlot ham: 

Et Ekte Udyrs fall

Nå vandret Thorgrim Stenhjerte

Alene, redd og kald

Hun ble del av ham for alltid

Og Gudene, de vet:

Et øyeblikk kan skille

Galskap og kjærlighet

╤╤╤╤╤╤╤╤╤