Tekst til bildet:

Ordene kom som kanonkuler ut av munnen hans. De fór tvers gjennom hodet mitt og landet i skrinet med barndomsminner som sto under vinduet bak meg. “Du er SLØV. S.L.Ø.V.!”. Han kan stave, tenkte jeg. Det visste jeg ikke. Jeg hadde faktisk aldri reflektert noe særlig rundt det før. Jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg gjorde meg noen raske refleksjoner før jeg ga ham et svar. Kan han stave? Kan han ikke stave? Har noen lært ham å stave? Kan jeg stave? Er staving mer intuisjonsbasert og nærere knyttet til iboende, medfødt intelligens - som en nådegave, eller hvit magi? Skulle noen analysert akkurat denne stavelsessituasjonen, ville de kanskje til og med kalt det svart magi? Han er jo et troll, det har jeg alltid visst, men er han trollmann? Betyr det at jeg også er trollmann? Eller er staving noe man må jobbe hardt for å bli god til? Jeg visste godt hvor hardt han alltid jobbet, det snakket han ofte om - trollet; konklusjonen var like åpenlys som skuffelsen i øynene hans: Han hadde jobbet hardt for dette. Bra jobba, tenkte jeg. Du kan stave. “Du inspirerer meg”, svarte jeg.