Dikt til frisen: “Melankoli”

“Knut”
Den jævla elgen… Jeg hadde kjøpt inn tilstrekkelig mengde tau; Freud ville vel mast om at denne overraskende planleggingssuksessen bare var det forutsigbare resultatet av mitt indre, seksuelt drevne håp om at faren min en vakker dag skal være stolt av meg: “Ja, sønnen min er død - han hang seg i skogen, med Kongen som vitne, men se så mye tau han hadde med seg! Jeg tok feil av deg, gutten min; du er ikke sløv, lat og dum!”. Takk, pappa - og takk, Freud. Dere to, altså - Gutta! Gutta! Gutta! Hihihi. Den jævla elgen… Jeg var jo klar nå i kveld. Jeg liker å ha Knut hengende i furua ved hytta. Det faktum at jeg til enhver tid kan spasere bort til treet, klatre noen trinn i den provisoriske bjørkestigen, feste repet om halsen og grepet om Livet, før jeg kaster meg ned fra den feite greina og inn i Vallhall - det gir meg en deilig ro: Trygghet og selvsikkerhet. Den jævla elgen… Hvorfor kom han ned for å drikke nå? Det var flere kvelder siden jeg hadde sett ham, jeg var klar for å reise - helt berett. Jeg kan ikke møte Døden med Skogens Konge som tilskuer: Bildet blir så vulgært at jeg mister troen på hele selvdrapsplanen. Nasjonalromantikken er mye, men Døden kan den ikke skryte på seg, altså. Døden får vi fortsatt ha i fred, mine Mørkets Venner - Mine Verdiløse Trollfrender! Akk, jeg får holde ut noen kvelder til.